Sorg

For 1 uke siden fikk jeg en trist nyhet.
Jeg vil ikke fortelle hvem som døde.
Men det jeg kan si er at jeg sørger.

Har aldri opplevd å miste noen, så denne følelsen er ny.
Sorg....


Og oppi alt jeg går igjennom nå, så var dette det siste jeg trengte.
Jeg har det så vondt.
I går når jeg lå  i sengen kom tårene. Det ville ikke stoppe. Og sånn har det vært den siste uken.
For å unngå å gråte meg selv i søvn har jeg vært våken i 1 døgn for og være sikker på at jeg sovner med en gang.

Jeg har så lyst å gi opp. Orker ikke mer. Jeg har det så vondt.
Det blir for mye for meg.



...jeg vil dø...

Jeg lever enda

Ja, jeg lever enda.

Den siste tiden har vært tung. Sist jeg skrev hadde jeg det helt ok.


Jeg visste at jeg ikke kunne flytte fra problemene mine, men jeg trodde livet skulle bli litt letter når jeg flyttet fra hjembyen. Men så feil kan man ta.

Den nye behandleren min som jeg nevnte tidligere var langt i fra ok. Vi har bare ikke den kjemien som trengs mellom behandler og pasient for og få et godt forhold, jeg kan ikke åpne hjerte mitt til henne.
Jeg har tatt det tungt, jeg trenger en å prate med, klarer meg ikke alene. Jeg har heldigvis fått verdens beste fastlege, hun er så flink, hun bryr seg virkelig om meg. Har fortalt henne alt om den nye behandleren min og hvordan der er mellom oss. Dessverre så bor jeg nå i en liten by og det er ikke så lett å bytte behandler. Det er tydeligvis jævla vanskelig....
Jeg vil bare ha en jeg kan prate med, en som tar meg på alvor. Den nye behandlreren tror tydeligvis ikke på meg at jeg har det tungt nå. Hun ser smilet mitt og tror at jeg har det bra, spiller ingen rolle hva jeg sier.

Hva som skjer videre vet jeg ikke enda...

Når jeg skriver at jeg lever enda er fordi jeg er suicudal.


Jeg vet ikke om jeg lever i morgen.

Hei verden del 2

Det er over 1 år siden alt som kunne gå galt gikk galt. Her er litt av historien DEL 2:


Jeg våkner opp på insentiven på sykehuset etter selvmordsforsøket med en slange ned i halsen. De hadde intubert meg. Når den var fjernet fikk jeg ikke til å snakke. Halsen var så sår etterpå. Jeg husker hvor skuffet jeg var når jeg våknet og forsto at jeg hadde overlevd. Den skuffelsen kjenner jeg den dag i dag. Jeg ønsket så idelig å dø, hvorfor fikk jeg ikke bare dø tenkte jeg.
Overlegen på intensiven overførte meg til paragraf 3-2 tvungen observasjon og jeg ble sendt til Psykiatrisksykehus.

Den følelsen jeg fikk da jeg skjønte at nå ble jeg tvangsinnlagt og ikke kunne gjøre en dritt var sinne. Har aldri følt så mye sinne som da, den første tiden jeg var innlagt. Så mye sinne og hat for alle rundt meg og denne drittverden tenkte jeg da. Hvorfor kunne de ikke bare la meg dø. De kan ikke komme å bestemme om jeg skal få leve eller ikke. Min kropp mitt liv. Det er ikke de som hver eneste minutt, hver time, hver dag går igjennom alt som har skjedd opp i gjennom årene og opplever hver situasjon gang på gang hele tiden. Minne etter minne surrer oppe i hode. Fæle bilder, vonde følelser, så mye smerte. Det er som å bli knivstikket gamg på gang på gang, til slutt ønsker man bare å dø.

 

Lørdagskveld

Hallo!

På mandagen hadde jeg min første samtale med den nye behandleren min. Hun virker helt ok.
Hun spurte og jeg svarte. Også sier hun "Det virker så enkelt for deg å fortelle dette".
"Vel, jeg har fortalt min historie til mange forskjellige folk opp igjennom årene. Leger, psykologer, psykiatere osv."

Når jeg tenker meg om nå så syns jeg det er litt rart at jeg ikke har blitt "bedre" etter alt dette styret. Har hatt en del behandlere, men har ikke kommen meg videre hvis dere skjønner. Nesten som jeg skulle tro at det ikke har hjulpet å prate med noen.
Jeg har lært mye om meg selv da, jeg har snakket og plutselig så får jeg AHA-opplevelser. Men jeg har ikke kommet meg videre. Står enda fast i denne boblen og ser livet gå forbi mens problemene mine blir verre og verre.
Venner bli ferdig med studiene, flytter til utlandet, får barn, får hus og bil.  Mens jeg står her, ikke ferdig med utdanningen min, ikke har jeg fått gjort noe annet, verken reist, fått kjæreste eller barn.
Jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus i 6 mnd i fjor, 6 jævla mnd til sammen. Og hvor er jeg i dag? Kanskje ikke akkurat på samme sted som i fjor, men jeg har nesten ikke rørt på meg.

Synd

tenker du på den dagen du skal dømmes av Gud
hva skal du si til Han når Han åpner livets bok og leser dine synder?


"DU skapte meg"

Hei verden.

2 år har gått siden sist jeg skrev. Jeg vet ikke om det er noen som har lest denne bloggen eller om noen følger med. Sannsynligvis ikke siden jeg ikke har skrevet på 2 år.


Men jeg vil uansett skrive ned hva som har skjedd de siste 2 årene. Om noen leser det eller ikke så er det godt og få skrevet det ned en plass.




Det er over 1 år siden alt som kunne gå galt gikk galt.
Her er litt av historien.


Det var våren 2011. Jeg nærmet meg eksamen. Det var alt for mange innleveringer, så mye stress. Jeg fikk angsanfall flere ganger. Men jeg klarte det! Jeg fikk karakter 5 på prøveeksamen og 4 på selve eksamen. Jeg var så glad. Etter alle år med skole. Jeg brukte 5 år på å bli ferdig med 2 års vgs. Jeg hadde kjempet! Mange ganger var jeg nær med å gi opp, men jeg overlevde og det er takket være ei fantastisk lærer som var der for meg når jeg trengte det.
Endelig, nå følte jeg at livet kunne begynne. Jeg var klar for jobb!
Men allerede den sommeren ble jeg verre og verre. Depresjonen hadde alltid vært der i gjennom alle år, men noe skjedde den sommeren, inni meg skjedde det noe. Jeg visste bare ikke hva.

Begynte på jobben i september 2011. Det var flotte ansatte, jeg trivdes, alt var egentlig ok.
Men jeg merket at humøret ble verre. Og når jeg allerede var deprimert så gikk det bare en vei, nedover.
Jeg begynte å drikke hjemme alene. Jeg ble ikke full, men jeg drakk meg brisen. Det ble på en måte en slags drikke bort tristheten.
Jeg jobbet 50 %, målet var å øke etterhvert. De første 5 mnd dro jeg på jobb hver dag. Selv om psyken ble verre og verre og Kroppen reagerte og jeg fikk problemer med magen.
Psykologen min som jeg hadde gått til i ca 5 mnd merket at ting ble verre.
Innerstinne var jeg vel klar over hva som skjedde, men istede for å lytte til meg selv fortsatte jeg til det sa stopp i januar 2012.
Jeg husker ikke så mye av de siste dagene i januar. Men jeg satt hos psykologen og gråt, alt var bare svart.
Jeg var alvorlig deprimert. Jeg klare ikke å late som ingenting lengere.
Psykologen min ringe til psykiatriske sykehuset og forklarte situasjonen min. Dagen etterpå dro jeg tilbake til psykologen og der møtte jeg noe ansatte fra PS (psykiatriske sykehuset).
Vi tok taxi til sykehuset, der møtte jeg to damer som jobbet på akuttposten.
Etter 2 uke der ble jeg sendt til en annen post i en annen by. Var der i 2 uker så sendte de meg hjem.

Ingenting var bedre. Jeg kom tilbake på jobb i Mars og latet som ingenting der. De visste ikke om mine problemer og jeg ville holde det sånn.
Jeg begynte å drikke igjen, mer og mer.
Natt til 01.04.12 var mitt første selvmordsforsøk.
Jeg ble sendt til sykehuset (ikke psykiatriske sykehuset). Noen timer senere dro jeg hjem. Legen spurte meg om jeg ville vente til neste dag, prate med noen om forsøket mitt, men jeg sa nei. Jeg sa også at det var medisinene mine som fikk meg til å gjøre det, derfor slapp han meg ut derifra.

Det ble bare verre og verre, ble mer deprimert for hver dag. Jeg fortsatte å drikke litt hver dag, selv om jeg hadde jobb.
Og så skjedde det.
Natt til søndag 29.04.2012
I hverdager låser jeg mange minner og følelser bak en låst dør i hode mitt. Dette gjør jeg for og klare å overleve dagene. Alt må låses inne ellers går alt galt. Men når jeg drikker alkohol så hender det at døren låses opp og noe slippes ut. Det har jeg erfart noen ganger. Jeg kan bli så lei meg, frustrasjon og sinne slår plutselig inn og jeg mister kontroll. Jeg har vært klar over at dette kan skje når jeg drikker. Det er som å spille russisk rulett, noen ganger går det bra, mens andre ganger kan det virkelig gå galt.

Så den kvelden skulle jeg ut på byen med en kompis. Jeg var alvorlig deprimert og burde ikke ha drukket. Men jeg ga faen, brydde meg ikke om hva som kunne skje.
Men det verste av alt skjedde. Jeg så en person som har vært med på å ødelegge livet mitt ute på byen. Han var på samme uteplass som oss.
Tårene kom, jeg klarte ikke å slutte å gråte. Jeg prøver å drikke og tenke på noe annet, men tårene fortsettet å rulle. Jeg måtte beklage meg overfor min kompis. Så sa det klikk og jeg stakk derifra og jeg hadde bestemt at nå skulle jeg dø!  
"Jeg skal dø, jeg skal dø! Jeg klarer ikke dette mer! Jeg har holdt ut i alle år, jeg har kjempet og kjempet for å holde ut dette jævla livet! 
Hvorfor blir ikke det bedre? Hvorfor må jeg få så mye dritt kastet i trynet mitt? Jeg vil bare ha en dag der jeg kan sette pris på at jeg lever. Men jeg får ikke oppleve det, hvorfor får jeg ikke oppleve det Gud? Hva har jeg gjort for og fortjene dette? 
Jeg klarer ikke mer! Jeg klarer ikke å puste, alt låser seg, jeg kveles"
Jeg sprang til kaia, så rundt om det var noen i nærheten, men det var ingen.
Hvis jeg hoppet i havet var sjansen stor for å dø. Det var langt ned til vannet, jeg hadde ingen mulighet til å komme på land. Det var minus grader ute.
Jeg visste at faller man i kaldt vann får man høyere puls, høyere blodtrykk, økt pustebehov. Og har du drukket alkohol øker faren for hjertestans drastisk. I tillegg kunne jeg ikke svømme.

Jeg hoppet i havet

Hallo verden

Over 1 år siden jeg har skrevet her, tiden flyr virkelig. Jeg sluttet å blogge fordi jeg føler at det ikke kommer noe godt ut av å blogge. Jeg har aldri vært flink til å skrive ned mine følelser og tanker. Det er mye lettere for meg å fortelle hva jeg føler face to face til en person.

Jeg skal prøve å skrive ned hva som surrer rundt i hode av tanker og følelser. Det er det eneste jeg kan skrive ned, for livet eller er det lite å si om. Jeg gjør aldri noe spesielt, jeg bruker aldri å gjøre noe som er verd å skrive om.

Hvorfor jeg valgte å skrive akkurat nå? Vel, har så mange tanker som surrer i hode, blir slitsomt i lengden. kanskje jeg klarer å sortere tankene bedre hvis jeg skriver dem ned.

Men jeg ser at allerede nå sliter jeg med å skrive.

Mary-Kate og Ashley Olsen

Elsker stilen til Mary-Kate, hun klar nesten alt hun går i. Ser alltid bra ut!

Mote<3

Noe jeg ønsker meg:

Jeg elsker mote<3 Elsker klær, sko og alt mulig til, vesker, smykker osv.
Men jeg er langt ifra ei jente som går i moteklær akkurat, er jo bare student. Men holder meg litt oppdatert. F.eks, elsker jeg dyremønster<3

Forresten, alle bildene er funne på google.

Taylor Momsen

Hun er rett og slett nydelig! Elsker anisktet og håret hennes! Hun har også god sans for mote, det må jeg si. Og det at hun bare er 14-15 år er utrolig!
Uansett, et moteikon<3 Nydelig jente!

Fra nå av

blir det mange positive innlegg. Jeg elsker jo mote og bloggen kommer til å bli full av bilder av modeller, sko, klær, kjendiser osv.

Velkommen 2010 :D Nytt år, nye muligheter!

Ønsker alle

Måtte 2010 bli et bedre år! *krysse fingrene*
Siste innlegg for 2009, takk gud for det. 2009 har vært det verste året på lenge, eller, det aller værste året ever! Aldri mer, så mye som har skjedd.
Men nå skal jeg se fremover!

Digger den

Har helt dilla på den nå for tiden :P

Favoritt ikon ever!

Hun er bare så nydelig<3





























Jeg har likt henne siden jeg var 14 år, og det er bra mange år siden.
Hun er tynn, vakker, kan om mote og er bare helt perfekt! Elsker stilen hennes i tillegg!
Hun er rett og slett NYDELIG! Og jenta jeg snakker om er Mary-Kate Olsen<3
Noen av bildene er også med Ashley Olsen.