Jeg våkner opp på insentiven på sykehuset etter selvmordsforsøket med en slange ned i halsen. De hadde intubert meg. Når den var fjernet fikk jeg ikke til å snakke. Halsen var så sår etterpå. Jeg husker hvor skuffet jeg var når jeg våknet og forsto at jeg hadde overlevd. Den skuffelsen kjenner jeg den dag i dag. Jeg ønsket så idelig å dø, hvorfor fikk jeg ikke bare dø tenkte jeg.
Overlegen på intensiven overførte meg til paragraf 3-2 tvungen observasjon og jeg ble sendt til Psykiatrisksykehus.
Den følelsen jeg fikk da jeg skjønte at nå ble jeg tvangsinnlagt og ikke kunne gjøre en dritt var sinne. Har aldri følt så mye sinne som da, den første tiden jeg var innlagt. Så mye sinne og hat for alle rundt meg og denne drittverden tenkte jeg da. Hvorfor kunne de ikke bare la meg dø. De kan ikke komme å bestemme om jeg skal få leve eller ikke. Min kropp mitt liv. Det er ikke de som hver eneste minutt, hver time, hver dag går igjennom alt som har skjedd opp i gjennom årene og opplever hver situasjon gang på gang hele tiden. Minne etter minne surrer oppe i hode. Fæle bilder, vonde følelser, så mye smerte. Det er som å bli knivstikket gamg på gang på gang, til slutt ønsker man bare å dø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar