På mandagen hadde jeg min første samtale med den nye behandleren min. Hun virker helt ok.
Hun spurte og jeg svarte. Også sier hun "Det virker så enkelt for deg å fortelle dette".
"Vel, jeg har fortalt min historie til mange forskjellige folk opp igjennom årene. Leger, psykologer, psykiatere osv."
Når jeg tenker meg om nå så syns jeg det er litt rart at jeg ikke har blitt "bedre" etter alt dette styret. Har hatt en del behandlere, men har ikke kommen meg videre hvis dere skjønner. Nesten som jeg skulle tro at det ikke har hjulpet å prate med noen.
Jeg har lært mye om meg selv da, jeg har snakket og plutselig så får jeg AHA-opplevelser. Men jeg har ikke kommet meg videre. Står enda fast i denne boblen og ser livet gå forbi mens problemene mine blir verre og verre.
Venner bli ferdig med studiene, flytter til utlandet, får barn, får hus og bil. Mens jeg står her, ikke ferdig med utdanningen min, ikke har jeg fått gjort noe annet, verken reist, fått kjæreste eller barn.
Jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus i 6 mnd i fjor, 6 jævla mnd til sammen. Og hvor er jeg i dag? Kanskje ikke akkurat på samme sted som i fjor, men jeg har nesten ikke rørt på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar