Hei verden.

2 år har gått siden sist jeg skrev. Jeg vet ikke om det er noen som har lest denne bloggen eller om noen følger med. Sannsynligvis ikke siden jeg ikke har skrevet på 2 år.


Men jeg vil uansett skrive ned hva som har skjedd de siste 2 årene. Om noen leser det eller ikke så er det godt og få skrevet det ned en plass.




Det er over 1 år siden alt som kunne gå galt gikk galt.
Her er litt av historien.


Det var våren 2011. Jeg nærmet meg eksamen. Det var alt for mange innleveringer, så mye stress. Jeg fikk angsanfall flere ganger. Men jeg klarte det! Jeg fikk karakter 5 på prøveeksamen og 4 på selve eksamen. Jeg var så glad. Etter alle år med skole. Jeg brukte 5 år på å bli ferdig med 2 års vgs. Jeg hadde kjempet! Mange ganger var jeg nær med å gi opp, men jeg overlevde og det er takket være ei fantastisk lærer som var der for meg når jeg trengte det.
Endelig, nå følte jeg at livet kunne begynne. Jeg var klar for jobb!
Men allerede den sommeren ble jeg verre og verre. Depresjonen hadde alltid vært der i gjennom alle år, men noe skjedde den sommeren, inni meg skjedde det noe. Jeg visste bare ikke hva.

Begynte på jobben i september 2011. Det var flotte ansatte, jeg trivdes, alt var egentlig ok.
Men jeg merket at humøret ble verre. Og når jeg allerede var deprimert så gikk det bare en vei, nedover.
Jeg begynte å drikke hjemme alene. Jeg ble ikke full, men jeg drakk meg brisen. Det ble på en måte en slags drikke bort tristheten.
Jeg jobbet 50 %, målet var å øke etterhvert. De første 5 mnd dro jeg på jobb hver dag. Selv om psyken ble verre og verre og Kroppen reagerte og jeg fikk problemer med magen.
Psykologen min som jeg hadde gått til i ca 5 mnd merket at ting ble verre.
Innerstinne var jeg vel klar over hva som skjedde, men istede for å lytte til meg selv fortsatte jeg til det sa stopp i januar 2012.
Jeg husker ikke så mye av de siste dagene i januar. Men jeg satt hos psykologen og gråt, alt var bare svart.
Jeg var alvorlig deprimert. Jeg klare ikke å late som ingenting lengere.
Psykologen min ringe til psykiatriske sykehuset og forklarte situasjonen min. Dagen etterpå dro jeg tilbake til psykologen og der møtte jeg noe ansatte fra PS (psykiatriske sykehuset).
Vi tok taxi til sykehuset, der møtte jeg to damer som jobbet på akuttposten.
Etter 2 uke der ble jeg sendt til en annen post i en annen by. Var der i 2 uker så sendte de meg hjem.

Ingenting var bedre. Jeg kom tilbake på jobb i Mars og latet som ingenting der. De visste ikke om mine problemer og jeg ville holde det sånn.
Jeg begynte å drikke igjen, mer og mer.
Natt til 01.04.12 var mitt første selvmordsforsøk.
Jeg ble sendt til sykehuset (ikke psykiatriske sykehuset). Noen timer senere dro jeg hjem. Legen spurte meg om jeg ville vente til neste dag, prate med noen om forsøket mitt, men jeg sa nei. Jeg sa også at det var medisinene mine som fikk meg til å gjøre det, derfor slapp han meg ut derifra.

Det ble bare verre og verre, ble mer deprimert for hver dag. Jeg fortsatte å drikke litt hver dag, selv om jeg hadde jobb.
Og så skjedde det.
Natt til søndag 29.04.2012
I hverdager låser jeg mange minner og følelser bak en låst dør i hode mitt. Dette gjør jeg for og klare å overleve dagene. Alt må låses inne ellers går alt galt. Men når jeg drikker alkohol så hender det at døren låses opp og noe slippes ut. Det har jeg erfart noen ganger. Jeg kan bli så lei meg, frustrasjon og sinne slår plutselig inn og jeg mister kontroll. Jeg har vært klar over at dette kan skje når jeg drikker. Det er som å spille russisk rulett, noen ganger går det bra, mens andre ganger kan det virkelig gå galt.

Så den kvelden skulle jeg ut på byen med en kompis. Jeg var alvorlig deprimert og burde ikke ha drukket. Men jeg ga faen, brydde meg ikke om hva som kunne skje.
Men det verste av alt skjedde. Jeg så en person som har vært med på å ødelegge livet mitt ute på byen. Han var på samme uteplass som oss.
Tårene kom, jeg klarte ikke å slutte å gråte. Jeg prøver å drikke og tenke på noe annet, men tårene fortsettet å rulle. Jeg måtte beklage meg overfor min kompis. Så sa det klikk og jeg stakk derifra og jeg hadde bestemt at nå skulle jeg dø!  
"Jeg skal dø, jeg skal dø! Jeg klarer ikke dette mer! Jeg har holdt ut i alle år, jeg har kjempet og kjempet for å holde ut dette jævla livet! 
Hvorfor blir ikke det bedre? Hvorfor må jeg få så mye dritt kastet i trynet mitt? Jeg vil bare ha en dag der jeg kan sette pris på at jeg lever. Men jeg får ikke oppleve det, hvorfor får jeg ikke oppleve det Gud? Hva har jeg gjort for og fortjene dette? 
Jeg klarer ikke mer! Jeg klarer ikke å puste, alt låser seg, jeg kveles"
Jeg sprang til kaia, så rundt om det var noen i nærheten, men det var ingen.
Hvis jeg hoppet i havet var sjansen stor for å dø. Det var langt ned til vannet, jeg hadde ingen mulighet til å komme på land. Det var minus grader ute.
Jeg visste at faller man i kaldt vann får man høyere puls, høyere blodtrykk, økt pustebehov. Og har du drukket alkohol øker faren for hjertestans drastisk. I tillegg kunne jeg ikke svømme.

Jeg hoppet i havet